Helt tilfeldig kom Annie Nielsen til Sjusjøen Turisthytte i 1969. Hun bodde i Danmark og hadde tenkt  å reise til Amerika, hun måtte bare vente en stund på visum og reisedokumenter som skulle bli klargjort. På samme tid spurte en venninne om hun ikke ville bli med til Sjusjøen for å jobbe noen uker på sommeren. Annie tenkte at det passet jo bra i påvente av at alle papirer skulle komme i orden, så hun ble med.

Men i perioden ”påvente av at alle papirer skulle komme i orden” begynte helt andre ting å gå i orden for Annie. Hun trivdes ikke bare med jobben på fjellstua, hun trivdes også veldig godt sammen med Erik – eldstesønnen til vertskapet. Venninnen Tove var allerede kjæreste med broren Jon, og for å gjøre en lang historie kort så falt de to danske venninnene for de norske brødrene på Rustad.

De førstes årene
Amerikaplanene ble skrinlagt. Annie hadde møtt sin store kjærlighet og i 1970 giftet Annie og Erik seg.

– Det var en fin tid, og jeg ble tatt godt i mot av familien. Svigermor var kjempesøt og gjorde alt for å lære meg opp og var veldig hyggelig.

Men livet på fjellstua fikk en brå vending da svigermor Ruth ble alvorlig syk.

– Svigermor gikk inn for å lære meg mest mulig på kortest mulig tid, så det ble tøffe tak innimellom, det var mye å sette seg inn i.

Etter at du og Erik tok over som vertskap i 1976, hva opplevde du som den største utfordringen?

– Det var det store ansvaret for de ansatte. I begynnelsen hadde vi plass til ca. 50 gjester, og etter hvert ble det utvidet. Men det som var veldig bra var at vi var flere hoteller og turistbedrifter på Sjusjøen på den tiden, det var mange å snakke og diskutere med. Vi hadde et godt fellesskap.

Direktørene gikk opp skiløypene
Det var hotellene som drev Sjusjøen framover. Direktørene gikk selv opp skiløypene, og de fikk også i gang skiskole.

– Jeg husker godt den første vinteren jeg var her, sier Annie. Svigerfar Helge var ikke bare med og gikk opp skiløyper, han tilpasset skiene til gjestene også. Han lå på alle fire ute i resepsjonen og skrudde, det var den gang bindingene måtte justeres og tilpasses.

Mange gjester satte skiskoene sine utenfor døra si på kvelden, så ble de smurt ferdig til neste dag – av svigerfar.

– Den andre vinteren jeg var her fikk vi den første scooteren som kjørte opp løyper på Sjusjøen. Det ble en stor avlastning for de som tidligere hadde gått opp løypene, men ramaskrik blant hyttefolket. Du vet, de mente at scooteren ødela all ro og stillhet, men også vegetasjonen mente de ble ødelagt. Men samtidig ville de helst ha nypreppa løyper utenfor hyttedøra hver morgen.

Hun forteller at de stengte fjellstua hvert år fra midten av september og frem til jul. Denne tida ble brukt til vedlikeholdsarbeid og juleforberedelser. De bakte skonroker og reparerte sengetøy, de bakte 30 store bøtter med tynne havrekjeks. Gardiner og broderte juleduker ble reparert. Hele huset ble vasket ned to ganger i året, hver vår og høst.

Juletradisjonene har alltid stått sterkt på Rustad, og etter at Annie ble vertinne på fjellstua i 1976 tilførte hun en dansk touch på julemenyen, det er and. 1. Juledag har siden den gang vært and  med appelsinsaus, sukkerbrunepoteter, svisker og rødkål.

Til Danmark et par ganger i året
– Det var jo mange danske gjester her når jeg kom hit, og fra de fikk jeg høre litt nytt fra hjemlandet, forteller Annie. – Da ble det ikke like fremmed for meg som det hadde blitt hvis det bare hadde vært norske gjester. Som regel reiste jeg til Danmark et par ganger i året, det var før ungene begynte på skolen. Da besøkte jeg reisebyråer samtidig, for på den tiden var det viktig å ha personlig kontakt med dem.

På samme måte som før
Jeg synes det var lett å trives og tilpasse seg her, og når man er ung er det lettere enn når man blir eldre. Men stamgjestene kunne av og til være en utfordring. De krevde at ting skulle bli gjort på samme måte som før. Det var spesielt en gang jeg husker godt. Det var en gjest som hadde vært her mange ganger. Hun hilste ikke en gang på meg, gikk bare rett inn på anretningen og henta ei vannkanne. ”Unnskyld, det der skal ikke De gjøre” sa jeg.  Å joda, hun hadde alltid gjort det og hadde tenkt å fortsette med det!

Holdt på å gå ut av sitt gode skinn
Annie minnes mange morsomme aktiviteter og arrangement opp gjennom årene. Fakkeltog og sokkeball et par kvelder i uka. Bingo med inntekt for Røde Kors. Gjestene satt oppe til langt på natt, gjerne midt i uka også, da pleide de å få servert dansk rugbrød og spekepølse. Men det skjedde noe da vi fikk TV på alle rommene. Da ble det slutt på mye av de sosiale festlighetene. Og så gjorde mobiltelefonene og internett sitt inntog.

– I begynnelsen når dette kom holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn, sier Annie. Ikke pga. selve mobiltelefonen, men det lå ledninger på kryss og tvers fordi alle skulle lade. Det passer ikke så godt inn, det ødelegger litt av sjarmen i de gamle stuene synes hun.

En tøff periode
Annie og familien gikk igjennom en tøff periode på 80-tallet da Erik fikk kreft og var syk i flere måneder. Karianne var ca. ti år og Henrik sju. Erik ble liggende på Radiumhospitalet i flere måneder mens Annie måtte drive hotellet og ta seg av ungene. Det ble lange dager og mange søvnløse netter. Når hun ikke fikk sove satte hun seg ved veven time etter time.  I dag henger resultatet av det hun vevde på veggene.

– Det var en tøff tid, men det er sånn man etter hvert glemmer, sier Anne beskjedent mens hun stryker hånda over duken.

Erik ble heldigvis kreftfri og fikk 38 år til sammen med Annie og familien på Rustad.

Høsten 2018 fikk han kreft på nytt, og bare noen måneder etter at han ble syk døde han 27. januar 2019.

– Erik gjorde alt for gjestene, sier Annie lavt. – Og jeg hadde en fantastisk mann. Da trives man uansett hvor man er tror jeg. Og jeg har absolutt aldri angret.

Tekst: Åse Kari Gravråk