Portrettet Erik Rustad

Han ble født i 1943, vokste opp på Rustad Turisthytte sammen men foreldre, besteforeldre, tre yngre søsken – og gjester. Han fikk hotelldrift inn med morsmelka, tok selv hotellutdannelse, giftet seg med Annie og tok over fjellstua i 1976. Her deler han noen av sine opplevelser og minner fra Rustad.

”Sitt nå pent, alle gjestene ser på dere”

Vi spiste alltid sammen med de andre gjestene i spisesalen. Mor og far sa stadig vekk at vi måtte sitte pent, alle gjestene så på oss fikk vi høre. Men så oppdaget vi at gjestebarna hørte av sine foreldre ”sitt nå pent., se så pent Rustadbarna sitter”.  Jeg bestemte meg tidlig for at noe sånn skulle jeg aldri si til mine egne barn, og det har jeg holdt.

Et annet spørsmål jeg stadig fikk av gjestene var ”hva heter du da gutten min, hvilken klasse går du i”? Jeg ble så lei til slutt at jeg laga en plakat der jeg skrev ”jeg heter Erik og går i 2. klasse”. Den ville jeg gå med rundt halsen, men mor og far nekta. Men etter at jeg ble voksen har jeg ikke stilt disse spørsmålene til barn jeg møter.

Vi sitter i den gamle lune stua med tømmervegger. Her oser det av sjel og historie. Erik forteller om smått og stort av det han har opplevd. Den ene historien går lett over i neste, her trengs ikke mange tenkepauser.

I spisesalen

Menyen kunne være hønse- eller kalvefrikassé, eller prinsefisk med reker og gulrøtter. Og tilslørte bondepiker til dessert. Ellers var det tradisjonelle supper som asparges og tomatsuppe. Og selvsagt vin til maten. Den norske rødvinen som jeg kalte ”Chateau Vulgær” (!)

Etter middagen var det dans i spisesalen. Men først måtte vi rydde ut etter middagen og få ut gjestene, bord til siden og stoler langs veggene. Og når dansen var ferdig sent på kveld måtte spisesalen ryddes tilbake og gjøres klar til frokost. I tillegg ble spisesalen brukt som tørkerom på natta for laken og dynetrekk.

Far spilte til dans, men det var så lytt! De som hadde lagt seg tidlig rett over spisesalen fikk ikke akkurat sove. Og når dansen var ferdig var det som regel noen som ble sittende med drinkene sine og fortelle vister. Og det som var morsomt var at de som lå rett over hørte hva som ble sagt, men de fikk ikke alltid med seg poenget. Og da ble de så nysgjerrig at de kom like gjerne ned og ba dem fortelle vitsene en gang til! De ville nemlig ikke gå glipp av noe.

Musikalsk familie

Men det var ikke bare far som spilte. Både jeg og broren min Jon spilte også. Han ble jo ordentlig god, og han er et kjent innslag i Lillehammer. Han spiller mye på Helsehuset og på Horsters Minde, han spiller mye for de som har demens, og han synger i mannskoret Klang. Musikk betyr enormt mye for de som har demens, medisinsk personell burde vite hvor mye det betyr.

Gjestene

Gjestene våre var stort sett norske og danske. Det var pakkereiser fra Danmark, ellers var de norske stort sett fra Osloområdet. Mye av klientellet startet opp under krigen. Og jeg har blitt fortalt av foreldrene mine at Helge Ingstad var her med sin kone og datter Benedikte. Hun er like gammel som meg, og vi to ble trukket i pulk sammen, forteller Erik. Og stamgjestene våre er ofte fjerde generasjon som er her. De som har vært her sammen med foreldrene sine kommer tilbake når de blir voksne. Noen velger å gifte seg i fjellkirka her på Sjusjøen og har bryllupet hos oss.

Truet med bajonett mot magen

En skremmende episode som skjedde under krigen som jeg ikke kan huske selv, skjedde når jeg var ca. ett år gammel. Far fortalte meg dette senere. Tyskerne hadde fått nyss i at det var flyktningeruter fra Sjusjøen til Sverige. De hadde oppdaget at det til tider var unormalt mange folk som kom og gikk på Rustad. Og det stemte, for her var selve basen for ruta. Far var mellomledd, tok imot flyktninger og fikk de videre til Sverige. Og en dag kom det tyskere trampende inn til far. De ville vite hva som foregikk. En av tyskerne holdt en bajonett mot magen min for å få far til å bryte sammen og fortelle hva som skjedde. Men han sa ingenting, og ingenting skjedde. De gikk. Og flyktningefarten fortsatte under hele krigen. Det ble heldigvis aldri oppdaga.

Far tråkka opp skiløypene

Far og en fra nabohotellet tråkka opp løypene til gjestene. Var det fint vær ble det løype inn til Pellestova, var det dårlig vær holdt de seg nede i skogsløypene og nede i Mesnalia. Men så kom snøscooteren, jeg tror det var på sekstitallet, da ble det ramaskrik for den ødela naturen mente de. Litt rart, nå er det store tråkkemaskiner som går, men det er ikke så gæli for da blir det fine løyper.. Det hender at enkelte stamgjester sier de savner de fine løypene som var i skogen før. – Ja det er bare å tråkke i vei sier jeg da.

Skole, jobb og utdanning

Etter skole, kokkeutdannelse og restaurantjobb i Oslo dro han et halvt år ”til sjøss”. Purserassistent på en av Klosters cruisebåter var en morsom og lærerik tid før han begynte på hotellfagskolen i Stavanger.

Ja jeg gikk på hotellfagskolen, mens min datter Karianne som nå er sjef her gikk på hotellhøgskolen, humrer Erik. – Ja for det er visst en stor forskjell på det skal du vite, i følge henne altså.

Utviklingen

Før vi fikk dusj og toaletter på rommene var det ofte dokø på gangen. Men det var  faktisk litt stas å sitte og vente på at det skulle bli ledig. I ettertid var det en del av de gamle gjestene som savnet det sosiale i køen på gangen…

Det har jo vært en enorm utvikling. Når vi fikk TV kan huske jeg satt på loftet og sveiva på ei antenne for å få inn tv-signaler. Og etterpå kunne vi sitte lenge og bare se på prøvebildet og gullfiskene. Bestefar satt på kontoret og skrev regninger for hånd. Og på skrivebordet hadde han en ”jerngreie” som han reparerte skistøvler med.

Praten fortsetter om løst og fast. Jeg spør hva som har vært mest spesielt, eller hva han husker best fra den tida han var vertskap. Svaret kommer etter noen få sekunders betenkningstid.  

OL 1994

Her bodde det en delegasjon fra Nagano. Det var en fantastisk fin gjeng. Det var også meningen at ordføreren derfra skulle være med, men kort tid før de skulle komme ble han arrestert for korrupsjon! Så han måtte holde seg hjemme.

Jeg husker spesielt én gang da de spurte om de kunne få komme med et spesielt matønske. Ja, selvfølgelig sa jeg. Jeg tenkte jo at nå kommer det sikkert et veldig spesielt ønske. Men de ville gjerne ha spagetti med kjøttsaus, det var det store ønsket, og da fikk de det. Men ellers hadde vi buffet, og de var kjempebegeistra for rakfisk, det syntes de var stas.

Amerikanske journalister var en annen morsom gruppe. De var her for kun for å følge Tonya Harding, de var fra hennes hjemby.  Atlas Copco (globalt industriselskap) var også representert her, og etter de hadde vært her fikk jeg personlig takkebrev fra konsernsjefen. Det var veldig hyggelig.

Erik forteller om flere episoder under OL som han ikke kan glemme. Om det unge paret fra Hawai som kom i tynne jakker, de ante jo ikke at det var så kaldt i Norge. Om dama som kom i høyhæla sko, pels og silkestrømper. Og om han som glemte pass og penger når han dro fra fjellstua. Men det gjorde ikke så mye, han hadde så god råd at han rekvirerte en taxi som kom kjørende fra Oslo for å hente det han hadde glemt.

Før og nå

Med tanke på driften er det i dag mye kontroll og rapportering, det er institusjoner som skal holde styr på oss. Alt fra næringsmiddeltilsyn, brannvern og helse. Det er positive HMS-tiltak, men det er tidkrevende. Men datateknologien har forenklet en del.

Når det gjelder det sosiale har det skjedd store forandringer. Selskapsleker, konkurranser, sang og prat har blitt erstattet av TV på alle rom og mobiltelfoner. Noe viktig har blitt borte på veien.  Jeg husker godt en episode for lenge siden som aldri kunne skjedd i dag. Det var en kveld det ikke var særlig stemning her, men da fant far en stor glassbolle og tømte musserende vin og satte sugerør. – Nå folkens, nå kan dere drikke! Haha, det var et artig påfunn.

Men hva er årsaken til at Rustad Fjellstue har overlevd i en tøff bransje med stor konkurranse?

Vi har jobbet hardt for det. Disse tradisjonene vi har med oss, basisen er stamgjestene våre. De er en veldig bra tyngde.

En av de ”nye” stamgjeste-gruppene våre er amerikanere som kommer hit for å gå Birken. Det er Solveig Jørstad Olsen som bor i USA som begynte å arrangere skiturer til Norge i forbindelse med Birkebeinerrennet. De er her i ti dager.

På en av disse turene var en mann ved navn Michael med. Det skulle etterhvert vise seg at det var ikke bare skiturer og fjellstua han likte. I dag er han gift med dattera Karianne som er sjef på Rustad, og sammen har de sønnen Martin. Og når Martin var liten og lå i barnevogna festet bestefar Erik en plakat på barnevogna hvor det var skrevet ”Under opplæring”!

Tekst og bilder:
Åse Kari Gravråk